Managing Partner i BackerSkeie, Bjørnar Skas innledet topplederfrokosten med å si at for et år siden så de fleste lyst på fremtiden og veien ut av pandemien.
– Det var gode utsikter for mange virksomheter. Her vi står i dag, ser ting litt annerledes enn hva vi så for oss for et år siden. Det å være toppleder har kanskje aldri vært mer krevende, innledet Skas.
Hvordan håndtere 2023?
De to innlederne hadde en rekke gode råd for hvordan ulike virksomheter best kan håndtere det krevende bildet i 2023 og utnytte mulighetene til beste for egen virksomhet.
– Dere må tenke på hvordan dere skal håndtere denne risikoen, oppfordret Jan Ludvig Andreassen, sjeføkonom i Eika Gruppen.
– Du må kunne dine ABCDEF, ha nok kontanter, vurdere valutasikring, vurdere rentebindinger, vurdere langsiktige strømprisavtaler, vurdere oljekontrakter, bruke bonuser og eventuelle langsiktige lønnskontrakter. Og til slutt: Se opp for muligheten for at både inflasjonsmål og frontfagsmodellen endres, sa Andreassen videre.
Sjefsøkonom i Sparebank 1 Gruppen, Elisabeth Holvik, snakket mye om endringene geopolitisk og hvordan dette påvirker oss her hjemme. Holvik trakk blant annet frem at vi må løfte blikket og se trusselen som er rundt oss, og forstå hvordan denne kan påvirke oss.
Managing Partner i Bjørnar Skas oppsummerte topplederfrokosten på følgende måte:
– 1) For å lykkes som ledere framover, må vi være åpne for å ta inn over oss og evne å håndtere stadige endringer, og 2) knappheten på kompetanse som vi har opplevd en stund vil ikke gå over med det første, oppsummerte Skas.
Stormaktspolitikk, Kina som utfordrer og en verden i rask endring
Elisabeth Holvik trakk frem krigen i Ukraina, og mente Putin aldri kunne gjort det han gjør uten ryggdekning fra sin bestevenn i Østen.
– Hvis vi skal tenke på de store endringene i verden, så er det en ting å ha fokus på: Kina og alliansen Kina, Russland, Iran og andre land som ikke følger de samme spillereglene som oss i nord, sa Holvik.
– Stormaktspolitikken er det viktigste å forstå, fordi det skjer sakte og får enormt store konsekvenser på sikt, sa Holvik videre.
Holvik mener at hvis vi skal forstå den endringen som kan oppstå ved endringene i stormaktspolitikk, må vi løfte blikket, tenke større og se tilbake i historien.
– Når det er to supermakter som er omtrent like store, har det aldri før i historien ikke blitt konflikter, handelsendringer, uro i handelspolitikk og etter hvert: en varm konflikt. Det er her vi står i dag.
Geopolitisk maktkamp
Holvik fortalte at vi ser økte geopolitiske spenninger, og at USAs makt forvitrer. Hun viste til Hegdefondforvalter, Ray Dalio, som beskriver stormakt spillet følgende: Det starter med utdanningsrevolusjon, som videre gjør at landet kan ta i bruk innovasjon og ny teknologi. Videre kan dette tas i bruk for å bygge et sterkt forsvar, økonomien blir konkurransedyktig og landet får økt overskudd.
– Vinnerne kan definere de nye spillereglene, både nasjonalt og internasjonalt, og en ny stormakt trer frem. I dag er Kina på vei opp og USA på vei ned, sa Holvik.
Holvik trakk også frem at Kina og Russland følger sine egne regler, en så kalt” gråsonetaktikk”. For Russland og Kina er det viktig med tilgang på dypvannshavner, derfor utvider de sine territorier og skyver på sine grenser. Vi ser også en ny type trussel: Russland sprenger sjøkabler og internettkabler, og det er et signal til vesten om at de vet hvor vår svakhet er. Vestens svakhet er det sivile samfunnet, som har gjort oss avhengig av internett, strøm og teknologi.
Det andre som er viktig å forstå er det langsiktige, strategiske perspektivet som mange av disse nasjonene har som er veldig annerledes enn vår kortsiktige valgkamptankegang.
– Vi glemmer å løfte blikket og se på den trusselen som er rundt oss, mente Holvik.
– Vi ser hvordan andre land dramatisk endrer sin politikk: Sverige og Finland blir medlem i NATO, og Japan som var et pasifistland dobler sitt forsvarsbudsjett og blir snart verdens tredje største millitærmakt. Verden endrer seg dramatisk, sa Holvik.
Inflasjon, fordi…
Holvik mente at det er to hovedgrunner til at vi har inflasjon i dag. Inflasjon i dag skyldes hovedsakelig responsen på kriser etter finanskrisen som nullrenter, pengetrykking og finanspolitiske krisepakker. Den andre grunnen er at mye av produksjonen har blitt flyttet til Kina og andre lavkostland, noe som gjør at vi mangler produksjon og kontroll på varer. Videre mente Holvik at reguleringer og grønn omstilling gir ustabile kraftsystem og mangel på mineraler og energi i vesten.
Videre trakk Holvik paralleller mellom USA og Norge, sa at vi også i likhet med USA har et inflasjonsproblem, knapphet på arbeidskraft og utfordring med handelsbalansen utenom oljen. Med fallende handelsbalanse, så har kronen svekket seg gradvis. Det er et underliggende problem, mener Holvik, fordi oljeinntektene blir plassert i oljefondene og investert ute, og er skjermet fra valutakursen.
– Hva annet skal vi investere i Norge for å dekke underskuddene den gang oljen blir en mindre del av den norske økonomien? spurte Holvik.
Holvik mente at Norge er sårbar for sjokk – og stilte spørsmålet: Kan neste krise komme gjennom energimarkedet?
Blant institusjonelle investorer, pensjonsfond og aksjefond ser vi en tydelig økning i diversifisering og investering i andre land enn Norge. I tillegg har bankene lånt mer og mer i utlandet. Dermed oppstår det et kapitalgap – et underskudd på kapital inn i den norske økonomien til å investere i den omstillingen vi trenger.
Norge må øke konkurransekraft og produktivitet
Holvik trakk frem at Norge må øke konkurransekraft og produktivitet. Kina satser strategisk på å løfte ny teknologi og gründere, for å ta en posisjon for å utvikle økonomien og i det grønne skiftet. Rammevilkår for kinesiske eiere av ny teknologi er gratis lån og null beskatning på kapitalen.
– Det er en skrikende kontrast til hvordan vi behandler våre eiere i Norge. Eierbeskatningen er et enormt problem, sa Holvik.
– Skal vi ha kapital til det grønne skiftet, så trenger du risikovillig privat kapital som kan gå inn å hjelpe bedrifter. Den løpende eierbeskatningen og fiktive verdien er helt sprøtt i den globale teknologiske situasjonen vi er i dag, avsluttet hun.
Får vi ‘De harde 20-åra’ eller ‘The Roaring Twenties’?
Sjeføkonom i Eika Gruppen, Jan Ludvig Andreassen, diskuterte de økonomiske utsiktene til Norge og hvilke endringer vi må gjøre i jobben fremover. Er rentetoppen nådd? Bør vi ta oss råd til å bruke mer oljepenger, og hva er det Norge egentlig skal drive med i årene som kommer? Andreasen mente at vi i 2023 trolig vil ta inn over oss at vi lever i en tid med overflod av sparemidler, men kronisk mangel på fagfolk.
Andreassen trakk frem Bloombergs prognose for 2023: vi vil se nullvekst i USA, Storbritannia og Norge, prisstigningen vil gå ned, inflasjon er forbigående og arbeidsledigheten vil gå opp.
Flere makroøkonomer peker på at pensjonsutgifter går til himmels og statens kontantstrøm fra olje går mot null. Det spås at det blir kjempeutfordringer, det blir de harde 20 åra. Dette er også bakgrunnen for at vi gikk fra 2,5 til 2 % på inflasjonsmål. Til dels var det fordi Kina skulle ha deflatorisk kraft i norsk økonomi i mange år fremover, men også for at vi ikke skulle fase inn så mye oljepenger. Antakeligvis vil energimarkedene være vanskeligere fremover, og energiprisene vil være høye i mange år fremover.
Andreassen har på sin side et helt annet perspektiv.
– Problemet er at vi har alt for mye penger. Vi begynner å likne en gulfstat, sa Andreassen.
Endrede utsikter og nye normalnivåer for renter
Andreassen trekker frem to utviklingstrekk som gir økte inntekter: langsiktige oljepriser og ikke minst, dollarkursen. Sist oljeprisen var på 100 dollar, var dollaren 5,87 kr. Nå er dollaren 10 kroner, og det er nettoprofitt, fortalte Andreassen.
Videre trekker Andreassen frem at nye normalnivåer for rentene øker Norges inntekter. Han påpeker at på samme tid i fjor var renten på 0, og Norge en stor «rentenist». Vi har fire tusen milliarder kroner i oljefondet i rentepapirer, plutselig har renten gått kraftig opp. Dette gir oss 100 milliarder, eller 3 % av BNP rett inn i foret som rentegevinster hvert år.
Andreassen mener det er tre grunnleggende utfordringer for Norge i årene som kommer: Norge drukner i penger, mangel på produktivitetsvekst og lav arbeidskraft.
– Så hva betyr det for Norge med denne voldsomme pengerikeligheten? Andreassen mener at det er på frontfagsmodellen og inflasjonsmålene fokuset må ligge.
Andreassen trakk også frem at før finanskrisen var 10 % av sysselsatte i Norge i industrien, i dag er det nede i 7 %. Videre sa han at den sektoren vi virkelig ser en økning i er helse og omsorg. Andreassen mente at med svak befolkningsvekst, skal nært sagt all fremtid i sysselsetting ligge i helse og omsorg. Andreassen trakk også frem at vi ser lavere produktivitetsvekst.
–I fjor steg BNP med 3,8 % og sysselsettingen steg med tilsvarende 3,8 %. Hva var produktivitetsveksten? Tenk på et stort rundt tall, sa Andreassen.
Andreassen mener det kommer til å bli stadig vanskeligere å nå målet om å bruke 3 prosent av oljefondets saldo.
– Hvis vi skal holde oss til handlingsregelen for bruk av oljepenger, vil det være en eksplosiv vekst av pengebruken i offentlig sektor fremover. Videre påpeker han at vi ikke kommer til å se dette i første omgang, fordi vi har en såkalt ansvarlig politikk, men at dette kommer til å ryke. Videre spør han: men hvorfor ikke? Er det noe poeng å stable opp enda mer penger?
